Terra Nova-ekspedisjonen (1910–1912)

Forberedelse

Det ble uttrykt håp i RGS om at denne ekspedisjonen ville være «primært vitenskapelig, med utforskning av polpunktet som et sekundært mål», men i motsetning til Discovery-ekspedisjonen var verken de eller Royal Society ansvarlig for denne ekspedisjonen. I prospektet til ekspedisjonen slo Scott fast at hovedmålet var «å nå Sørpolen, og å sikre Det britiske imperiet æren av denne oppnåelsen». Scott hadde, som Markham observerte, blitt «bitt av polmanien».

Scott visste ikke at dette ville bli et kappløp før han mottok Amundsens telegram i Melbourne i oktober 1910. Før dette, hadde han fokusert på utforming av ekspedisjonen etter sine egne preferanser, uten begrensningene til en samlet komite. Når det gjaldt transport, bestemte han at hunder skulle være en del av en kompleks strategi som også involverte hester og motoriserte sleder, i tillegg til menneskelig trekkraft. Scott visste ingenting om hester, men følte at siden de tilsynelatende hadde gjort nytten sin for Shackleton, burde han også bruke dem. Hundeeksperten Cecil Meares dro til Sibir for å plukke ut hunder, og Scott beordret mens han var der at han skulle forhandle om kjøp av manchuriske ponnier. Meares var ingen ekspert på hestehandel, og ponniene han kjøpte viste seg å være svært dårlige og lite egnet for langvarig arbeid i Antarktis. I mellomtiden tilbrakte Scott tid i Frankrike og Norge, hvor han testet motorsleder og rekrutterte Bernard Day, fra Shackletons ekspedisjon, som sin motorekspert.

Første sesong

Scott mens han skriver i dagboken i hytten ved Cape Evans, vinteren 1911.

Ekspedisjonen opplevde en rekke tidlige uhell som var med på å hemme den første sesongens arbeid og svekket forberedelsene til hovedoppgaven, ferden mot polpunktet. På vei fra New Zealand mot Antarktis, ble «Terra Nova» fanget i pakkisen i nesten 20 dager, mye lengre enn andre skip hadde opplevd. Dette betød ankomst sent i sesongen og dermed mindre tid til forberedende arbeider før den antarktiske vinteren. En av motorsledene gikk tapt under lossing av skipet da den brøt gjennom isen og sank.

Forverrede værforhold og svake, uakklimatiserte ponnier påvirket den planlagte ferden for utlegging av depoter. Dette medførte at ekspedisjonens hovedforsyningspunkt, One Ton Camp, ble plassert 56 km nord for det planlagte stedet på 80° S. Lawrence Oates, som var ansvarlig for ponniene, rådet Scott til å drepe ponniene for mat og forskyve depotet til 80° S, noe Scott avslo. Angivelig skal Lawrence Oates ha sagt til Scott at han kom til å angre hvis han ikke fulgte hans råd. Seks ponnier døde under denne ferden, enten av kulde eller fordi de sinket gruppen for mye og ble skutt. Da de returnerte til basen, fikk de vite at Amundsen hadde slått leir med sitt mannskap og en mengde hunder i Hvalbukta, 320 km øst for deres egen leir.

Scott nektet å endre sine planer for å takle utfordringen fra Amundsen, og han skrev; «Det riktige, i tillegg til den klokeste kurs, er for oss å fortsette akkurat som om dette ikke hadde skjedd». Selv om den norske basen lå nærmere polpunktet enn britenes, og nordmennenes erfaring som hundeførere var langt bedre, hadde Scott fordelen av å ferdes over en kjent rute som tidligere var gått av landsmannen Shackleton. I løpet av vinteren 1911 økte selvtilliten hans, og etter å ha kommet tilbake med en tremannsgruppe fra vinterferden til Cape Crozier, skrev Scott: «Jeg føler meg sikker på at vi er så nær perfeksjon som det erfaring kan styre».